Din hudsykdom - vårt fokus!

PEF Norge

Veien tilbake. #IkkeHer

Da livet var som mørkest, reiste Michael Andreassen seg og startet på nytt.

Bilde: Veien tilbake. #IkkeHer

TEKST CAROLINE KORSVOLL FOTO GRY TRAAEN

– Jeg ble visst til på en sofa i stasjonsbygningen på tog- stasjonen på Darbu, sier Michael Andreassen (48) og ler.

– Jeg tror det var leiligheten til besteforeldrene mine.
Sola skinner på den munnrappe P4-programlederen fra Konnerud i Drammen. Han sitter på uteserveringen ved Tranen i Oslo – muskuløs og solbrun med mørk shorts og ettersittende overdel. Han har en kaffekopp på bordet foran seg, og en bok med tittelen «Jeg heter Michael og er alkoholiker».

DEN GNAGENDE UROEN

Det begynte så bra. Som baby var Michael Andreassen en drøm. Han var stille og rolig – ikke noe tull. Det påstod i hvert fall mormoren, selv om Michael tviler på at det var helt sant. Foreldrene hans var bare 18 og 20 år da han kom til verden, og Michael var mye sammen med mormoren og morfaren sin. Han tilbrakte helger og ferier sammen med dem, enten i campingvogna deres eller på landet. Han likte det godt. Det var ikke oppveksten det var noe i veien med. Men noe var galt med Michael.

Han var ikke store gutten da han kjente den gnagende uroen første gang. Rastløsheten. Sinnet. Han hadde knapt begynt på skolen da han slo både mora og faren. Senere kastet han pulten på dem som var dumme i klasserommet, i fullt raseri. Michael ante ikke hvor uroen kom fra den gangen, og han vet det fortsatt ikke.

– Kanskje var det oppmerksomhet og anerkjennelse jeg søkte. Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg var en ustyrlig unge. Det var noe ekstremt inni meg, noe veldig mørkt. Jeg hadde et inderlig ønske om å få slippe å være meg. Ville bare være noen annen. Jeg følte at noe mangla.

Uroen skulle forfølge han videre i livet. Til gatekjøkkenet på Konnerud der de tø e gutta var og der han drakk alkohol for første gang som 12-åring. Til Jernbanestasjonen i Drammen der han røyka hasj og sniff et lim. Og videre inn i voksenlivet. Det var bare i rusen at han fant ro.

PSORIASIS OG ALKOHOL

På toppen av de andre utfordringene i ungdomstiden, kk Michael også påvist psoriasis som ung tenåring. Han hadde det i hodebunnen, på albuene og noen ganger kk han ekker i ansiktet.

– Som ung var jeg naturligvis forfengelig, og psoriasisen ga meg komplekser. Jeg kk ofte et rødt utslett i panna som

kunne væske og asse, og psoriasisen var alltid der når jeg prøvde å gjøre meg n. Hodebunnen var verst. Det drysset ass ned på skuldrene, og det var ingen måte å skjule det på. Jeg husker jeg smurte inn hodebunnen med olje og lå med hette på natta når det var som verst. Deretter hadde jeg på en medisinsk oppløsning. Det svidde da jeg dusjet, og jeg husker det som vondt og kjipt.

FESTEN VAR I GANG

Michael hoppet av videregående i 2. klasse fordi han kk muligheten til å jobbe med radio, en av de største liden- skapene i livet hans. Etter år i lokalradio, kom det en telefon som skulle snu opp-ned på livet hans. Det var P4.

På 24-årsdagen sin i 1996, begynte Michael i P4 på Lillehammer. De neste årene skulle fortone seg mest som å gå på folkehøyskole med lomma full av penger. I takt med at festen eskalerte, ble også Michael en av Norges mest pro lerte programledere på radio. Han kk familie og barn, men alkoholen halte og dro i ham, og spilte en stadig viktigere rolle i livet hans. Etterhvert gikk alkohol- misbruket fullstendig ut av kontroll. Han kjørte i fylla. Han var beruset da han intervjuet daværende statsminister Jens Stoltenberg. Han mistet oversikten over økonomien, men aller verst: Han klarte ikke å være en god pappa for de to barna sine. I klare øyeblikk drømte han bare om å få være en helt vanlig fyr, med et helt vanlig liv. Helt A4.

Det toppet seg vinteren 2012 da han dro på familieferie til Egypt. Det var et all inclusive-hotell og baren var åpen fra klokka ti på formiddagen. En himmel og et helvete for en alkoholiker. Michael drakk tett. Den psykiske tilstanden han befant seg i, kombinert med alkoholen, førte til at også psoriasisen blusset opp og ble en stor belastning.

– Alkohol gjorde alltid psoriasisen verre, og jeg var full av psoriasis denne vinteren. Flekkene fra dråpepsoriasisen under føttene gjorde at jeg hadde smerter da jeg gikk, og jeg hadde så mye psoriasis på hendene at jeg måtte smøre dem inn med salve og gå med hvite hansker. Datteren min kalte meg bare «prikkemannen». På vei ut i svømme- bassenget, skygget barna unna meg. Det var som om det var en hai i vannet. Det var en ubehagelig opplevelse, forteller Michael.

Michael vakte oppsikt på mange måter. Noen uker etter at de kom tilbake fra ferien, stod barnevernet på døra. Noen hadde ringt inn en bekymringsmelding. Det var begynnelsen på slutten for et liv som alkoholiker.

JAKTEN PÅ DET NYE LIVET

En marsdag i 2012 falt han sammen i P4-studioet og ble hentet i ambulanse på jobben. Da Michael våknet på rusakutten på Aker sykehus, var guarden var nede. Festen var over. Bunnen var nådd. Det var ikke noe mer å skjule. Michael var sjuskete og overvektig, men han var også åpen og klar – klar for en ny start og et nytt liv. Det nye livet startet på behandlingsklinikken Vangseter.

– På Vangseter ble jeg introdusert for den såkalte 12-trinnsmodellen, og det var denne modellen som ble mitt verktøy. 12-trinnsmodellen er et livslangt prosjekt og den krever at man er tålmodig og tar en dag ad gangen. Det ne med å ta dag for dag og steg for steg, er at man korter ned horisonten. Og når man korter ned horisonten er det også lettere å lykkes og føle mestring.

MICHAELS NYE BESETTELSE

Michael er en avhengighetsperson. Når han først spiser, så spiser han til det er tomt. Og selv om han sluttet å drikke alkohol, spiste han mengder med smågodt og sjokolade. På et tidspunkt i 2013, veide han 115 kilo og ble andpusten av å knyte skolissene. En dag så han et intervju med George Clooney på TV. Clooney fortalte at han tok 1 000 pushups om dagen. «Det skal jeg også klare», tenkte Michael. Han ler.

– Det er jo helt dustete, men det trigget meg.

Michael endret livsstilen sin. Han tok en dag ad gangen. Steg for steg. Han gikk ned over 30 kilo på et år.

Avhengighetspersoner blir lett besatt av ting. Nå har trening blitt Michaels besettelse. I perioder trener han sju ganger i uka, og enkelte dager har han trent to økter om dagen.

Besettelser kan være positive og negative. Michael mener dette er bra for ham.

– Avhengighet for meg er forbundet med noe negativt, og treningen min får ingen negative konsekvenser for noen av de rundt meg. Treningen er en berikelse for meg. Det gir meg følelsen av mestring og kontroll. Jeg trenger å trene, men jeg er ikke avhengig av det, sier han.

Snart skal Michael tilbake til skolebenken og utdanne seg til personlig trener. Han ønsker å hjelpe folk til å endre livet sitt. Han stod selv fram som alkoholiker for å hjelpe andre og er et levende eksempel på at det er mulig å få livet tilbake.

DET ER ALLTID HÅP

– Jeg har sluttet å skamme meg over fortiden. Jeg kan ikke forandre det som har skjedd, men jeg kan bestemme hvordan livet skal være nå og fremover. Jeg stod fram som alkoholiker i et intervju med VG i 2015, og jeg gjorde det fordi jeg vet at åpenheten kan hjelpe andre mennesker som sliter. Når man føler seg ensom og alt er håpløst, er det lett å skamme seg og føle seg mindre verdt. Jeg vet hvordan det er. Det var også et punkt i mitt liv da jeg ville dø. Noe særlig vondere kan ikke et menneske ha det.

Den lørdagen da intervjuet stod på trykk i VG, satt det en mann på en pub og drakk. Han var selv alkoholiker og han var nede i det dypeste mørke. Han hadde bestemt seg for å ta livet sitt den lørdagen. Så leste han intervjuet med Michael.

– Jeg kk en mail fra denne mannen. Han hadde lest intervjuet, revet det ut og hatt det liggende i innerlomma i jakka si. Da boka mi kom ut ett år senere, kk jeg en ny mail fra denne mannen. Han fortalte at han hadde sluttet å drikke. Slike historier gjør meg veldig glad, og de viser at det aldri er så håpløst at man ikke kan snu. Det jeg prøver å formidle med boka og foredragene mine, er nettopp at det går an å gjøre noe med en situasjon, uansett hvor håpløst det ser ut.

Michael har stor respekt for samtalegrupper og selv- hjelpsgrupper, og han anbefaler alle som trenger noen å snakke med å oppsøke et felleskap.

– Det å snakke sammen og vite at man ikke er alene, er så viktig. Det gjelder uansett hva man sliter med. Om det er psoriasis eller alkoholisme – det å oppsøke et fellesskap gir mye styrke.

RAUS, MEN STRENG

Michael smiler. Han bor rett i nærheten sammen med datteren sin, Ida som har blitt 14 år. De har et nært og godt forhold.

– Jeg vet at hun er stolt av meg, selv om hun synes jeg er verdens største dust for øyeblikket. Hun er jo tenåring. Det kan jeg ikke gjøre så mye med, sier han og ler.

– Hvordan er du som far nå?

– Jeg er der når de trenger meg. Jeg tror jeg er raus, men også streng. Spør du datteren min så sier hun at jeg er kjempestreng, men i forhold til rus så er jeg nok ikke strengere enn hva jeg håper og tror at andre foreldre er. Jeg forsøker å gi begge barna mine gode verdier og ruste dem så godt som mulig for livet som venter. For jeg vet hva som venter.

Michael har fortsatt en mørk side, og uroen er der, men nå vet han hvordan han skal takle det.
– Jeg kan fortsatt bli tungsinnet, urolig og deprimert, men nå stopper jeg opp tankestrømmen og spør meg selv om hva som er problemet. Jeg deler bekymringene opp i små biter og tar en ting av gangen. Hva er egentlig problemet her, og hva kan jeg gjøre med det? I dag vet jeg hvordan jeg skal takle det, og stoppe det. Jeg nner også mye styrke i Sinnsrobønnen: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan. Og visdom til å se forskjellen».

EN HELT VANLIG FYR

Det har blitt stekende varmt utenfor Tranen. Michael Andreassen har drukket opp ka en og vannet, og han er utålmodig etter å få seg en treningsøkt og ta helgen. Fredagen venter.

– Om jeg fortsatt går på fest? Joda, men de varer ikke lenger enn til midnatt. Jeg har vært på veldig mange fester i mitt liv, og jeg vet at jeg ikke går glipp av noe, sier Michael og smiler.

Han kaster treningsbagen over skulderen og forsvinner inn i menneskemylderet. En helt vanlig fyr med et ganske vanlig liv – akkurat som han drømte om. 

 

NO1709703560

Tilbake
Psoriasis- og eksemforbundet Postboks 6547 Etterstad, 0606 Oslo | Besøksadresse: Grenseveien 99, 0663 Oslo | post@pefnorge.no
Vi har telefontid alle hverdager kl. 09.00-15.00, tlf. nr: 23 37 62 40
Instagram