Nicolai er åpen om sin psoriasis

28.10.2019

For Nicolai Krossøy er psoriasisen en del av den han er og noe som alltid har vært der.

Bilde: Nicolai er åpen om sin psoriasis

Tekst: Jeanett B. Myking
Foto: Malin Landro Angeltveit

Medlemmene Jeanett B. Myking og Malin Landro Angeltveit i ungdomsstyret i PEF-ung har møtt Nicolai Krossøy for å snakke om hvordan det er å leve med en hudsykdom. Han har psoriasis på overkroppen, armer og bena.

Når fikk du diagnosen for første gang?
– Jeg fikk diagnosen da jeg var 11 måneder gammel etter utbrudd av vannkopper. Det førte til at jeg ble innlagt på sykehus, og da fikk jeg diagnosen psoriasis.

Hvordan var det å få denne diagnosen?
– Jeg er oppvokst på landet, nærmere bestemt Masfjorden som ligger utenfor Bergen og grenser til Sogn og Fjordane. Jeg fikk på en liten skole og jeg gikk i en liten klasse, og det har vært mye positivt i oppveksten. Jeg opplevde ikke noe press på verken barneskolen eller på videregående og har aldri blitt utsatt for mobbing heller. Da jeg var yngre brydde jeg meg svært lite om hvordan huden min så ut og følte heller ikke at noen la spesielt merke til det. Jeg følte det ble verre etter puberteten og da jeg ble voksen. Jeg føler at flere legger mer merke til prikkene nå.

Om å ha noe synlig på huden

Hvordan har vennene dine og familien din tatt det at du fikk psoriasis?
– Ingen har egentlig brydd seg om det. Psoriasisen er en del av den jeg er og har alltid vært der. Verken vennene mine eller familien min kommenterer eller spør om utslettet mitt og har alltid latt meg ta det opp hvis jeg ønsker å snakke om det. Det at jeg har en synlig hudsykdom har også gjort at jeg ikke kommenterer andres utseende heller. Jeg kan sette meg inn i hvordan det er å ha noe synlig på huden, som for eksempel kviser eller en hudsykdom.

Hvordan er det å leve med psoriasis?
– Jeg synes egentlig det er veldig vanskelig å leve med denne sykdommen. Jeg opplever at jeg ofte blir avvist av de jeg er interessert i på grunn av huden min. Jeg får veldig mange spørsmål om det er smittsomt og opplever at det er mange som har lite kunnskap om hudsykdommer, selv om det er veldig mange som har en form for hudsykdom. Det er mye uvitenhet rundt dette. Som homofil skal alt være perfekt. Jeg er derfor «unormal» som har flekker som gjerne ofte er både røde og skjellende. Det er vanskelig å være 25 år og date i dagens samfunn.

Hvordan påvirker sykdommen arbeidet ditt?
– Jeg jobber som resepsjonist på et hotell, men føler egentlig ikke at psoriasisen min påvirker jobben min på noen måte. Når jeg er på jobb så tenker jeg ikke på det. Jeg har ofte utslett på hendene og i perioder i ansiktet. Av og til stirrer gjester litt ekstra, men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Jeg har en hudkrem som står på jobb, siden vi har litt dårlig inneklima som gjør at huden min blir verre. De jeg jobber med bryr seg heller ikke om utslettet mitt. De nevner av og til når de synes jeg er blitt bedre, selv om jeg ikke alltid er enig i det.

– Må passe inn i en boks

Hvordan synes du det er å være homofil og ha en hudsykdom?
– Jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg blir som sagt veldig mye avvist på grunn av huden min, og det er vanskelig å date fordi jeg er redd for å bli enda mer avvist. Jeg føler at hudsykdommen min gjør at det er vanskelig å både date og finne seg en fast partner. Jeg opplever ofte at de jeg har datet har googlet ordet «psoriasis» og får opp noen av de verste bildene av sykdommen. Det likner ikke noe på utslettet jeg har, men det virker som det skremmer dem likevel. Da sier de gjerne at «det er ikke deg, det er meg» når de avviser meg, men jeg vet jo innerst inne at det er meg og det på grunn av huden min.
De reagerer stort sett på selve flekkene som ofte er røde og skjellende. Jeg føler at for eksempel det å ha kviser ikke er noe problem. Dette blir sett på som «normalt». Man vet hva det er og at det ikke er farlig eller smittsomt.
Generelt bryr menn seg stort sett ikke om hvordan de ser ut, eller om de har utslett eller noe annet. Men homofile, og gjerne de som har litt feminine trekk, er det nøyere. Man skal passe inn i en boks hvor du er slank, veltrent, fin og så videre. Det virker som om standarden for homofile er høyere enn heterofile menn.
På mange måter virker det lettere for jenter å finne seg en gutt som ikke bryr seg om hvordan huden ser ut, enn det er for meg. Jeg har lyst på en partner som godtar meg for den jeg er og hvordan huden min ser ut. Jeg innrømmer at jeg også gjerne vil ha en partner som ser bra ut, og det har hendt at jeg har avvist noen på grunn av utseendet. Så jeg er egentlig ikke noe bedre enn andre. Det er litt fælt å tenke på at vi avviser folk på grunn av hvordan de ser ut.

Synes du det er mye utseendepress i sosiale medier?
– Nei. Jeg kjenner ikke noe spesielt på det, og jeg prøver å ikke bry meg. Selvfølgelig ser jeg bilder på sosiale medier og på personer på gaten og tenker at jeg gjerne skulle sett litt bedre ut. Men jeg prøver å være fornøyd med den jeg er. Jeg er ikke sånn spesielt fornøyd med flekkene, men de er der for å bli. Jeg har brukt mye tid på både lysbehandling og gått igjennom en del forskjellige medisiner, som tabletter og biologiske medisiner. Men de fungerer bare en liten stund før alt utslettet kommer tilbake. Jeg skal nå begynne på ny behandling, og jeg håper denne behandlingen klarer å få flekkene litt mer i sjakk.

– Snakk om det

Hvorfor er det så få unge menn som står frem med hudsykdommen sin?
– Jeg tror ikke det handler så mye om at de ikke står frem, men at de ikke føler behov for å melde seg inn i ulike foreninger eller forbund. Jeg har sett mange menn når jeg går til hudlegen, men jeg tror det stopper der. De kommer for behandling, og så er det ute i verden igjen. Som jeg nevnte tidligere føler jeg at mange menn ikke bryr seg så mye om hvordan huden ser ut, som både homofile og kvinner gjør. Men selvfølgelig gjelder ikke dette alle, det er bare noe jeg tror.

Hvilke råd ville du gi unge som oppdager at de har fått en hudsykdom?
– Snakk om det og vær åpen om hva du har. Ikke vær sjenert. Jeg anbefaler også å ha noen venner som du kan snakke med om hudsykdommen, som forstår hva du går igjennom og hva som kan være vanskelig. Og så vil jeg anbefale å melde seg inn i et forbund, slik som Psoriasis- og eksemforbundet. Her får du gode vennskap som er der livet ut. Work it!

Artikkelen sto på trykk i Hud & Helse nr. 4 – 2018.

 


 

 


 


 

Tilbake