Hva er psoriasisartritt?

Psoriasisartritt, ofte forkortet til PsA, er en egen type leddgikt (artritt) assosiert med hudsykdommen psoriasis. PsA tilhører gruppen av revmatiske betennelsessykdommer som blir kalt spondyloartritter. Ved PsA er det vanlig at ett eller flere ledd er betente.

Psoriasisartritt (PsA) er en autoimmun, inflammatorisk leddsykdom assosiert med hudsykdommen psoriasis og inngår i gruppen spondyloartritter. PsA kan gi betennelse i ledd, sener, senefester og ryggsøyle. Sykdommen kan gi asymmetrisk betennelse i både små og store ledd flere steder i kroppen, og  karakteriseres av hevelse, smerte og nedsatt funksjon og bevegelighet.

Hos de aller fleste kommer hudsykdommen psoriasis før leddplagene.

Ved PsA går kroppens immunsystem til angrep og skader enkelte av kroppens egne celler, for eksempel leddhinneceller. Dette kaller vi en autoimmun reaksjon. Den betente leddhinnen blir fortykket på grunn av økt cellevekst og opphopning av betennelsesceller, og kan da ødelegge brusk og benvev. Det skilles ut for mye leddvæske, og leddet kan bli rødt, varmt og hovent. Bevegeligheten i leddet kan bli sterkt redusert. Alt dette kan lede til store skader på leddet.

Sykdommens alvorlighetsgrad varierer stort. Hos enkelte er sykdommen mild med kun svake leddsmerter, mens andre har en svært alvorlig PsA som bryter ned og ødelegger leddenes funksjon. Noen har betennelse i mange små ledd i hender og/eller føtter, og andre i noen få og ofte store ledd som knær og ankler.

I tillegg kan en ha betennelse i senefester (entesitt), senebetennelse i fingre og tær, betennelse i en hel finger eller tå («pølsefinger» eller «-tå» (daktylitt)) og / eller betennelse i ryggsøylen (spondylitt eller spondyloartritt).


Bilde: Betennelse i fingerleddene
(hentet fra iStock).

Symptomer

Ved PsA kan de berørte leddene bli ømme, hovne og stive. Disse symptomene pleier å være verre tidlig om natten, morgenen og ved hvile, og avtar ved bevegelse. Symptomene kan variere og avhenger av hvor langt sykdommen har utviklet seg, og hvilke ledd som er angrepet.

  • Smerter, stivhet og hevelse i ett eller flere ledd
  • Asymetriske leddsmerter
  • Hovne, pølseaktige fingre og tær.
  • Varmeøkning i ledd
  • Trykkømhet over ledd, muskler og senefester
  • Generell tretthet i form av utmattelse (fatigue)
  • Redusert bevegelighet/mobilitet

Disse symptomene påvirker bevegeligheten i kroppen. Det hjelper ofte å være i bevegelse og aktivitet, og det kan dempe symptomene. 

Fatigue er et anerkjent problem ved PsA. Det er en tilstand som preges av utmattelse og generell tretthet i hverdagen.

PsA er ikke bare er en sykdom som begrenser seg til leddene, men det er en betennelsessykdom som påvirker hele kroppen. Derfor defineres PsA som en systemsykdom, som betyr at andre sykdommer kan opptresamtidig, såkalt komorbiditet. Sykdommer som kan opptre sammen med PsA, spesielt med alvorlig grad, er kardio-vaskulære sykdommer og metabolsk syndrom, angst og depresjon, diabetes og inflammatoriske tarmsykdommer som Morbus, Crohns sykdom og ulcerøs kolitt.

PsA og artrose kan være vanskelig å skille. Begge diagnosene kan starte rundt samme alder, komme i samme ledd, spesielt ytterledd på fingre og gi liknende symptomer. Leddskaden ved PsA kan også likne på artrose. 

                           
Bilde: Ryggsmerter er vanlig ved PsA (hentet fra iStock)

Forekomst

            

I Norge har 0,6-0,7 prosent (1) av den voksne befolkningen (omtrent like mange menn og kvinner) diagnosen psoriasisartritt. 

Omtrent 40 prosent av alle med hudsykdommen psoriasis har vondt i leddene. Av disse er det et mindre antall, omtrent 15 prosent, som får diagnosen PsA. 

Årsak

Årsaken til psoriasisartritt er ikke kjent, men vi ser at det ofte kan være flere personer i samme familie som får sykdommen. Slik sykdommen forstås i dag, ser vi en sammenheng mellom arvelige og miljømessige faktorer som årsak til utvikling av PsA. PsA sees ofte i sammenheng med hudsykdommen psoriasis. 

Diagnostisering

Diagnosen psoriasisartritt stilles som oftest av en revmatolog (spesialist i leddsykdommer). Det finnes ingen enkeltest som kan avgjøre om du har PsA eller ikke. Ofte må det gjennomføres mange prøver og undersøkelser for å komme fram til riktig diagnose. Det viktigste er klinisk undersøkelse av leddene, hud og negler. 

Leddundersøkelsen: påvise at det er en betennelse i minst ett ledd, sene (feste) eller ryggsøyle samt utelukke andre årsaker til leddbetennelsen. For en revmatolog kan det være lett å kjenne om det foregår en betennelsesreaksjon i leddet eller ikke. Leddet blir ofte hovent og får vanligvis også nedsatt bevegelighet. Ved PsA sitter betennelsen ofte rundt leddet i tillegg, og seneskjeder (rørformet bindevevsstruktur som omgir visse sener) og senefester kan være angrepet.

Hvis man ikke har fått hudutslettet før leddplagene, kan det spesielt ta tid før riktig diagnose kan stilles. 

Hud- og negle undersøkelse: En undersøkelse av hud og negler er også viktig, spesielt hvis man ikke har fått hudutslettet før leddplagene, eller når utslettet er så lite uttalt at det blir oversett (i øregang, navlen og så videre). Hudforandringer hos pasienten nå eller tidligere, eller hos første eller andregrads slektninger, kan være særlig avgjørende for å stille diagnosen PsA. Hvis man ikke har fått hudutslettet før leddplagene, kan det spesielt ta tid før riktig diagnose kan stilles. 

Ved PsA vil du ikke ha revmatoide faktorer i blodet, da disse faktorene først og fremst opptrer ved revmatoid artritt og ikke ved PsA. SR og CRP kan være moderat forhøyet (2).

Sammenhengen med psoriasis

PsA bryter som regel ut etter at symptomene på psoriasis har oppstått (hos cirka 75 prosent). Hos noen vil symptomene komme samtidig (hos cirka 15 prosent), mens andre opplever at leddplagene kommer først (hos cirka ti prosent). Sistnevnte er mest vanlig blant barn.

Mange med psoriasis opplever i perioder at de har vondt i og omkring ledd. Smertene kan etter en periode flytte seg fra et ledd til et annet. Det kan være utfordrende å stille en psoriasisartrittdiagnose, fordi symptomene er for vage. Blodprøvene viser normale verdier, og det vises ofte ingenting på røntgenbilder. Noen får stilt diagnosen først etter mange år, fordi utviklingen av sykdommen har gått svært sakte.